Er Rødt på vei til å bli det nye Arbeiderpartiet?
Eller mer presist: Er Rødt i ferd med å bli det partiet Arbeiderpartiet en gang var — før Arbeiderpartiet ble staten?
Raske biler. Champagne. Lettkledde damer. Mannssjåvinister.
Jappetidens idealer forsøker igjen å få fotfeste i det mange opplever som en dyrtid. Samtidig virker flere av dem som kaller seg fanebærere for sosialdemokratiet mer opptatt av å redde egne politiske karrierer enn å meisle ut ny politikk for landets framtid.
I årevis har Arbeiderpartiet vært preget av personstrider, lekkasjer og interne maktkamper. Til slutt klarte partiet å samle laget igjen. Hele veien het det at de ønsket å snakke mer om politikk.
Men hva er egentlig Arbeiderpartiets politikk nå?
Hva vil Arbeiderpartiet?
Partiet som en gang bygde landet framstår i dag først og fremst som forvalteren av et system stadig flere føler avstand til. En styringsmodell formet gjennom tiår med teknokrati, markedstenkning og byråkratisering.
Mye av dette Norge ble ikke skapt i går. Det vokste fram allerede på starten av 1980- tallet med Gro Harlem Brundtland, men tok helt av under Stoltenberg I-regjeringen på tidlig 2000-tallet.
«Hva har de gjort med huset vi bygde?» skal den tidligere arbeiderpartikjempen Haakon Lie ha sagt etter valget i 2001. Jens Stoltenberg gikk av som statsminister og Jonas Gahr Støre som stabssjef.
Selv om reformiveren fra den gangen hadde mye konstruktivt ved seg ser vi nå hvordan direktørveldet i offentlig sektor og markedstenkningen brer om seg i stadig flere deler av samfunnet. Vi kjenner prisen på alt, men verdien av ingenting.
Kanskje er det i dag lettere å se for seg verdens undergang enn helseforetaksmodellens undergang?
Historikeren Jens Arup Seip kalte etterkrigstidens Norge for «ettpartistaten». Ikke fordi Norge ikke var demokratisk, men fordi Arbeiderpartiet satt så tungt i staten, organisasjonene og styringsverket at makta nærmest ble en del av fundamentet i landet.
Og kanskje er det nettopp dette som nå slår sprekker.
For selv om Norge er en liten åpen økonomi, har grunnfjellet vi står på vært bygget av nordmenn. Industri. Kraft. Infrastruktur. Arbeid. Fellesskap. En stat folk stolte på.
Gunnar Fiksdal
Men stadig flere opplever nå at avstanden mellom styrende og styrte øker.
Og hva skjedde da FrP nesten fikk åtte år ved roret under Erna Solberg? Klarte de virkelig å vri den byråkratiske supertankeren inn på en ny kurs?
Dommen fra mange velgere virker å være nei.
Dermed oppstår det et vakuum.
Et opprør innenfra i Arbeiderpartiet så en periode ut til å kunne komme gjennom Trond Giske. Det i seg selv sier vel sitt. Nå virker også dét prosjektet å ha mistet kraft.
Så hvor går velgerne da?
Til høyre.
Eller til venstre.
Til FrP.
Eller til Rødt.
Partiene står langt fra hverandre ideologisk. Men begge vokser på noe av den samme følelsen: at sentrumspartiene ikke lenger svarer godt nok på det folk kjenner på i hverdagen.
Strøm.
Bolig.
Helse.
Samferdsel.
Trygghet.
Økonomi.
En følelse av at beslutningene tas lenger og lenger unna folk flest.
Og kanskje er det nettopp derfor Rødt nå vokser.
Ikke nødvendigvis fordi folk har blitt revolusjonære, men fordi partiet fortsatt framstår som en bevegelse med konfliktvilje, retning og politisk energi.
For etter mitt skjønn finnes det i dag få skikkelser i Arbeiderpartiet som virker i stand til å vekke nye progressive krefter — verken innad eller utad i partiet.
Hva er det politiske prosjektet til Jan Christian Vestre?
Til Tonje Brenna?
Hva vil de egentlig?
Færre og færre stemmer nok Arbeiderpartiet med stolthet. Mange stemmer heller fordi alternativet virker verre.
Samtidig blir vingene tyngre.
Og det som for få år siden ville framstått utenkelig, framstår ikke lenger absurd: At FrP og Rødt sammen en dag kan nærme seg halvparten av velgermassen.
Spørsmålet er hvem som klarer å plukke opp bitene når styringsmodellen slår sprekker — og bygge et nytt hus som forhåpentligvis kan stå i generasjoner. Selv om verdenssituasjonen også påvirker vær og vind.
Blir det FrP?
Eller blir det Rødt?
Kanskje ligger det noe i sitatet om at norsk politikk trenger begge vinger for å fly. Men hvor blir det av flykroppen?
Gunnar Fiksdal
