Ja.

Men hvorfor stoppe der? 

Vi skattlegger lønna når den kommer inn. Vi skattlegger forbruket når pengene går ut. Og på toppen legger vi særavgifter på alt fra bensin til strøm.
 

Det er særlig én grunn som nevnes for å forsvare dette: Pengene finansierer velferdsstaten.

Men kanskje er det på tide å tenke nytt.

Hvorfor skal vi skattlegge arbeid så hardt?

Hvorfor skal staten ta en del av verdien når elektrikeren går på jobb, og enda en del når han bruker lønna si i butikken?

Økonomene svarer gjerne at staten trenger et bredt skattegrunnlag. Det er bedre å skattlegge mye litt enn noen få ting veldig hardt. Ellers endrer folk adferd, kapital flytter på seg og det oppstår samfunnsøkonomiske tap.

Greit.

Men det finnes samfunnsøkonomiske kostnader på den andre siden også.

Boliger og tomter kan stige millioner i verdi uten at eieren har produsert en eneste krone. Store formuer kan gå i arv gjennom generasjoner. Markedsmakt kan konsentreres hos stadig færre selskaper.

Samtidig skattlegger vi arbeidet.

Hva om vi snudde på det?

Ikke over natta. Ikke med et eller annet libertariansk eksperiment hvor velferdsstaten legges ned på mandag.

Sakte. Forsiktig. Ansvarlig.

Reduser skatt på arbeid og vanlig forbruk år for år.

Øk heller beskatningen av store eiendomsverdier, med høye bunnfradrag. Skatt arv for å hindre permanente formuesdynastier. Finn et skattesystem som faktisk treffer inntektene til de største selskapene og kjedene.

Og bruk den norske statens enorme finansielle styrke til å gjøre overgangen mulig.

Staten er ikke en husholdning.

Norge kan ikke gå tom for norske kroner. Det betyr ikke at vi kan bruke ubegrenset med penger. Vi kan gå tom for arbeidskraft, strøm, boliger, materialer og produksjonskapasitet.

Det er de virkelige grensene.

Og snart blir spørsmålet enda vanskeligere.

Hva skjer dersom kunstig intelligens gjør at stadig mindre av verdiskapingen tilfaller mennesker gjennom lønn?

Da kan vi ikke fortsette å bygge hele samfunnsmodellen rundt skatt på arbeidsinntekt.

Vi må eie en del av det som produserer verdiene. Og inntektene fra samfunnets knappe ressurser – naturressursene, jorda og den teknologiske infrastrukturen – må komme flere til gode.

Dette er egentlig ikke spesielt fremmed for Norge.

Vannkraften. Oljen. Oljefondet.

Tidligere generasjoner så hvilke ressurser som kom til å definere deres tid, og bygget institusjoner rundt dem.

Vår oppgave er ikke bare å forvalte det de bygget.

Det ville ikke vært ansvarlig.

Vår oppgave er å gjøre det samme som dem: forstå vår egen tid og bygge for den.

Hver generasjon arver et samfunn.

Ingen generasjon arver fasiten.

Derfor bør vi bruke (drivstoff)avgift- og skattedebatten til å stille de større spørsmålene:

Hvilket samfunn vil vi ha, og hvordan skal vi finansiere det?

Og la oss minne hverandre på at: Det vanskeligste for enhver generasjon er ikke å forestille seg det nye, men å fri seg fra det gamle.