Bør du følge med på det som skjer i Tyskland nå?

Det korte svaret er et rungende JA!

For noe er i ferd med å skje i det viktigste landet i Europa.

Alternative für Deutschland (Alternativ for Tyskland) – AfD – fikk hele 44 prosent i delstaten Sachsen-Anhalt tidligere i september. Søndag 20. september fikk partiet rundt 37 prosent i Mecklenburg-Vorpommern.

Kanskje har du aldri hørt om noen av disse delstatene. Men resultatene representerer et av de største bruddene i tysk partipolitikk siden andre verdenskrig.

Og dette er nok bare starten.

For politiske demninger brister sjelden på én dag. Først kommer en liten lekkasje. Så en sprekk. Så en til. Plutselig holder ikke konstruksjonen lenger.

Skal vi forstå hva som skjer i Tyskland nå, må vi derfor tilbake til finanskrisen.

Angela Merkel og kristendemokratenes union mellom CDU/CSU styrte Tyskland gjennom finanskrisen (2008), eurokrisen (2009-), flyktningkrisen (2015) og koronapandemien (2020). I lange perioder sammen med sosialdemokratene SPD i den såkalte Grosse Koalition – storkoalisjonen.

Merkel ble selve symbolet på politisk stabilitet. Men stabilitet kan også bli stagnasjon.

Under eurokrisen ble enorme summer brukt på å stabilisere det europeiske finanssystemet, samtidig som Sør-Europa ble møtt med harde innstrammingskrav.

Realøkonomien ble ofret på bekostning av å redde bankene. Folk i gatene i Athen og Lisboa mistet jobbene for å holde bankierene i Frankfurt og Paris flytende.

Etter tsunamien og påfølgende atomkraftverkødeleggelsene i Fukushima i Japan i 2011 besluttet Tyskland å fremskynde avviklingen av atomkraften, samtidig som landet gjorde seg stadig mer avhengig av russisk gass.

I 2015 tok Tyskland imot svært mange flyktninger. Men investeringene i boliger, infrastruktur og offentlige tjenester holdt ikke nødvendigvis tritt med et samfunn i rask endring.

Så kom Donald Trump og stilte spørsmål ved Europas avhengighet av amerikanske sikkerhetsgarantier.

Så kom pandemien.

Så invaderte Russland Ukraina.

Plutselig ble svakhetene i den tyske modellen langt tydeligere: dyr energi, svakere industriell konkurransekraft, et enormt investeringsbehov og en økonomi som har hatt en av de svakeste gjeninnhentingene blant de avanserte økonomiene etter pandemien.

Den såkalte "schwarze null" hvor budsjettene skulle gå i balanse viste seg at landet hadde spart seg til fant.

Det er selvsagt altfor enkelt å forklare AfDs vekst bare med økonomi. Innvandring, identitet, øst–vest-forskjeller, Ukraina og en grunnleggende mistillit til det politiske systemet spiller også inn. Og selvfølgelig enda flere faktorer.

Politikk handler til slutt også om framtidstro.

Angela Merkels berømte «Wir schaffen das» – dette klarer vi – var kanskje ment som nettopp det.

Men den politiske epoken hun representerte ble etter hvert snarere preget av en annen setning:

Det finnes ingen alternativ. There is no alternative.

TINA.

Og kanskje er det nettopp der problemet ligger.

For hvis de etablerte partiene forteller velgerne lenge nok at det ikke finnes alternativer, bør man ikke bli overrasket når stadig flere begynner å stemme på et parti som bokstavelig talt heter:

Alternativ for Tyskland.


For hvem er egentlig dette alternativet?

Det er ikke et enkelt spørsmål.

AfD begynte som et euroskeptisk parti i kjølvannet av eurokrisen. Stiftet våren 2013. Siden har det beveget seg langt mot høyre. I dag kombinerer partiet en svært streng innvandringspolitikk med tysk nasjonalisme, motstand mot støtten til Ukraina og et ønske om å gjenopprette forbindelsene til Russland.

Men kanskje er det feil spørsmål å begynne med.

For det virkelig interessante er hvorfor stadig flere tyskere er villige til å ta sjansen på dem.

AfD har ikke vokst fram i et vakuum. Partiet har vokst fram mens tilliten til de etablerte styringspartiene har falt, økonomien har stagnert og mange velgere har blitt stadig mer usikre på framtiden.

Det betyr ikke at økonomisk stagnasjon automatisk fører til høyrepopulisme. Og det betyr heller ikke at AfDs politikk er svaret på Tysklands problemer.

Men når de etablerte partiene ikke klarer å overbevise velgerne om at de har et svar, åpner det seg et politisk tomrom.

Da blir noen villige til å kaste terningen. Å gi alternativet en sjanse.

Det er nettopp derfor det som skjer i Tyskland nå er så viktig.

Problemet er ikke bare at AfD vokser. Det er at partiene som har styrt Europas viktigste land gjennom de siste tiårene, ikke har klart å fange opp misnøyen før den ble så stor.

Og sprekkene kommer nå fra flere kanter. Samme dag som AfD ble størst i Mecklenburg-Vorpommern, ble Die Linke størst i Berlin.

Det gamle politiske sentrum er under press.

Derfor er det store spørsmålet framover ikke bare hvor stort AfD kan bli.

Det er hvilket troverdig alternativ – demokratiske og progressive krefter kan tilby – ikke bare i Tyskland, men i Europa.

For hvis svaret på There is no alternative blir Alternative für Deutschland, har Europa fått et alternativ.

Men kanskje et alternativ med bitter ettersmak.