Det korte svaret er: Følelser.

Men er følelsen riktig? Det korte svaret på det spørsmålet er vel tja.

Det litt lengre: Det er ikke tilfeldig at FrP høster. Partiet het en gang Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. De har eid den følelsen siden 1973.

Blant menn under 35 stemte 38 prosent på FrP ved stortingsvalget i 2025. Skatt og avgifter toppet listen over viktigste sak blant alle velgere — 25 prosent satte den øverst, opp fra 18 fire år før.

Det er langt nok til Oslo, og enda lenger til Brussel. Avstanden er ekte. Folk kjenner den på strømregningen. På dieselprisen. På at noen som aldri har bodd der de bor, forklarer dem hvordan de skal leve.

FrP er gode på den avstanden. Spørsmålet er om de sitter med løsningene for å roe uroen i magen — eller bare måleren som viser hvor stor den har blitt.

For her kan styrken bli akilleshælen: De selger gjenkjennelsen av problemet, ikke løsningene. Det får man ikke vite før de eventuelt tar over regjeringskontorene. Fram mot neste valg er det en styrke.

Man kan love alt så lenge man slipper å vise det.

Og det er ikke bare FrP som rir på følelsen.

Helt på den andre siden gjør Rødt det samme. Nesten samme avstand til makta, med en kritisk røst, som oftest motsatte svar. Kan Frp og Rødt kjempe seg fram som de nye flaggskipene i norsk politikk, fra hver fra sin kant?

Arbeiderpartiet ser på FrP som hovedmotstander og håper erfaringen og trygg styring holder. Men slår det sprekker for regjeringspartiet? Og vil stadig flere se Rødt?

Fordi det bemerkelsesverdige er at det virker som om Arbeiderpartiet heller ikke har noe særlig strukturell politikk som kan ta landet inn i en bedre retning. Helse, energi, økonomisk politikk, utdanning, justis, EU/EØS og samferdsel.

Noen i de nye korridorene i byggene rundt Einar Gerhardsens plass burde grubla på et sitat de visstnok har glemt eller aldri hørt: Sannheten er magefølelsen til gjennomsnittsvelgeren. Følelser er altså ikke bare feil.

Ta to klassiske velgere på Søre Sunnmøre hvor undertegnede bor.

Mannen over 50. Grunnskoleutdanning, vanlig inntekt, har stått opp tidlig hele livet. Og sønnen under 35, som har sluttet å vente på at noen andre skal ordne opp.
Begge har landet på FrP. Det er ikke et utbrudd, men en bevegelse som har bygget seg opp over år.

Avstanden til beslutningene har vokst. Den nevnte strømprisen, dieselen, regningene som kommer uansett hva man mener om dem. Og samtidig en politisk samtale som ofte har handlet om noe annet enn det folk merker først.

FrP har snakket til den avstanden. Tydeligere enn de fleste. Om partiet også kan svare på den, er et åpent spørsmål — men å bli sett er i seg selv noe.

Det vanskeligste spørsmålet er ikke om disse velgerne tar feil. Det er hvorfor avstanden fikk vokse så lenge før den ble tatt på alvor.

Så hvis sannheten er magefølelsen deres — hva forteller den oss?

At vi alle burde stille oss selv spørsmålet: Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra?



Kilder

• Partioppslutning (snitt av nasjonale meningsmålinger), Bernt Aardal: https://aardal.info/gjennomsnitt-av-meningsmalinger-stortingsvalg-siste-12-maneder/
• Frp blant menn under 35, velgervandring og velgerprofil: Institutt for samfunnsforskning, Stortingsvalgundersøkelsen 2025 — https://www.samfunnsforskning.no/aktuelt/nyheter/2025/4-av-10-byttet-parti-ved-stortingsvalget-2025.html
• Velgernes viktigste sak (skatt 25 %): SSB, tabell 11660 «Stortingsvalget. Velgere (prosent), etter viktigste sak» — https://www.ssb.no/statbank/table/11660