Hvorfor styrer ikke Arbeiderpartiet?
«Events, my dear boy, events.»
Hendelser.
Slik skal den britiske statsministeren Harold Macmillan ha svart på spørsmålet om hva som var vanskeligst ved å styre et land.
Krig. Inflasjon. Trump. Energikrise. Renter.
Jonas Gahr Støre har rett når han sier at Norge er et lite land i en urolig verden.
Men det er også en unnskyldning.
Norge var et lite land etter andre verdenskrig også. Langt fattigere enn i dag. Europa lå i ruiner. En ny konflikt mellom stormaktene var allerede på vei.
Likevel brettet de opp ermene.
Boliger. Industri. Vannkraft. Husbank. Velferdsstat.
De hadde en plan.
Det er forskjellen på å regjere og å styre.
Arbeiderpartiet vant valget i fjor. De sitter med makta.
Men hva vil de bruke den til?
Gi meg én reform.
Ikke hundre satsinger. Ikke en stortingsmelding. Ikke 47 tiltak.
Én stor reform som gjør Norge merkbart bedre om ti år.
Kutt arbeidstida drastisk uten lønnskutt.
Bygg opp Husbanken igjen og gi en ny generasjon tilgang til billige boliglån.
Eller finn på noe bedre.
Men gjør noe.
For problemet stikker dypere enn Støre.
Jan P. Syse, Høyre-leder og statsminister fra 1989-1990, sa at Arbeiderpartiet «stjeler våre klær mens vi bader».
Han så hva som skjedde.
Arbeiderpartiet overtok stadig mer av høyresidens økonomiske tenkning.
Mer marked. Mer konkurranse. Mer selskapsstyring.
Like etter årtusenskiftet kom Jens Stoltenbergs generasjon. Dagens statsminister Støre sto midt i dette politiske miljøet.
Haakon Lie, den mektige partisekretæren som var med på å bygge etterkrigstidens Arbeiderparti, så med langt mindre begeistring på utviklingen.
Han skal ha sagt da Stoltenberg I-regjeringen gjennomførte sine reformer at partiet var i ferd med å rive ned mye av det hans generasjon hadde bygget opp.
Det er vanskelig å be dagens Arbeiderparti gjenreise noe dagens ledelse selv var med på å bygge om.
Men svaret er heller ikke å skru klokka tilbake til Gerhardsen.
Det Norge finnes ikke lenger.
Kanskje må vi i stedet se lenger tilbake.
Til Martin Tranmæl.
Tranmæl ble helt sentral i forvandlingen av Arbeiderpartiet til en politisk massebevegelse.
Men bevegelsen startet ikke på Stortinget.
Den vokste fram gjennom opposisjon i fagbevegelsen.
Fagopposisjonen av 1911 utfordret en fagbevegelse de mente var blitt for forsiktig og kompromissvillig.
De organiserte nedenfra.
De krevde en annen retning.
Så kom splittelsesårene. På 1920-tallet.
Arbeiderbevegelsen revnet i bitre konflikter før den igjen ble samlet og Arbeiderpartiet kunne begynne marsjen mot makten.
Vi skal ikke romantisere den historien.
Men kanskje går vi inn i en ny brytningstid.
For trepartssamarbeidet består, mens stadig mer av den økonomiske makten ligger andre steder.
Finans. Bolig. Teknologi. Internasjonal kapital.
Hvis fagbevegelsen bare forvalter det eksisterende kompromisset, hvem skal da presse fram det neste?
Kanskje trenger vi en FAGopposisjon for det 21. århundre.
Altså at man ikke forhandler overfor arbeidsgiver med hvert sitt fag: Sykepleiere for seg, leger for seg, renholdere for seg og ingeniører og lærere for seg. Men sammen. Sammen som en UNION.
Ikke for å kopiere 1911.
Men for å gjøre det samme i vår tid.
Organisere nedenfra.
Kreve retning.
Tvinge fram reformer.
For et godt samfunn kan ikke bare høste av det tidligere generasjoner sådde.
Det må vannes.
Gjødsles.
Stelles.
Og sås på nytt.
Hvis ikke, vil tomrommet fylles.
Kanskje av Rødt.
Men venstresiden bør ikke tro at misnøyen tilhører dem.
Fremskrittspartiet kan like gjerne fylle den.
Arbeiderpartiet har makta.
De regjerer.
Nå må de begynne å styre.
Se tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet gjennom en årrekke Haakon Lie fortelle om utfordrende tider i partiet og om Martin Tranmæl.
