Er EU-debatten lagt død en gang for alle nå?
Islendingene har sagt nei.
Folket har talt.
De ønsker ikke at deres tjenere skal forhandle med byråkratene i Brussel om medlemskap i EU.
Jeg tror det kan være klokt.
Fordi problemet er ikke først og fremst om Island, Norge eller andre småstater skal inn eller ut av EU.
Problemet er selve konstruksjonen.
Den europeiske union er under et stadig større press.
Vi har sett sprekkene lenge. Først snakket man om Grexit. Det hullet ble tettet. Ved bruk av rå makt. Så kom Brexit-sjokket etter folkeavstemningen sommeren 2016.
Det første virkelige hullet i demningen.
Britene har riktignok ikke akkurat tjent på å forlate sin gamle følgesvenn.
Men det betyr ikke at problemene innad i EU har forsvunnet.
For EU er fremdeles mer kartell enn føderalt demokrati.
Europaparlamentet blir valgt av folket, men har fortsatt ikke den alminnelige retten til selv å fremme lovforslag som vi forbinder med et vanlig parlament. Initiativmakten ligger i hovedsak hos kommisjonen.
Men det grunnleggende problemet er større enn som så.
EU har bygget en felles pengepolitikk uten å bygge en tilsvarende felles finanspolitikk.
Og unionen har feil type makt.
Den har enorm kapasitet til å regulere markedet, konkurranse, statsstøtte og stadig flere sider av nasjonal politikk.
Men langt mindre kapasitet på områdene hvor Europa faktisk trenger å opptre som én politisk enhet:
Investeringer. Energi. Forsvar. Industri. Teknologi. Utenrikspolitikk.
Resultatet er et mer integrert Europa som samtidig stagnerer økonomisk.
Sparepolitikken etter finanskrisen i 2008 og den påfølgende eurokrisen bidro samtidig til en voldsom populistisk politisk oppblomstring. Innvandring blir hele tiden pekt på som den store stygge ulven. Selv når det er konstruksjonen av EU som er problemet.
Når investeringene er for små, arbeidsplassene for få, boligene for dyre og offentlige tjenester presses, blir det enkelt å peke på den nyankomne og si:
Der er problemet.
Men det grunnleggende problemet ligger et annet sted.
Da eurokrisen virkelig satte konstruksjonen på prøve, hadde Europa i praksis to veier å gå:
Enten mindre integrasjon.
Eller en langt mer demokratisk europeisk føderasjon med en reell felles finanspolitikk.
Man valgte ingen av delene.
I stedet fortsatte integrasjonen stykkevis gjennom traktater, reguleringer og krisehåndtering – uten at Europas befolkning noen gang virkelig fikk ta stilling til hvilket politisk Europa de ønsket.
Det holder ikke evig.
Særlig ikke når den tyske økonomiske modellen som lenge var Europas motor, er i alvorlige problemer.
Men det betyr ikke at jeg ønsker at EU skal bryte sammen.
Tvert imot.
Europa trenger samarbeid mer enn på lenge.
Problemet er at samarbeid ikke nødvendigvis betyr at dagens EU-konstruksjon må bevares uendret.
Kreftene som ønsker en europeisk føderasjon lignende USA forsøker å tvinge inn én europeisk stat inn bakveien.
Derfor mener jeg heller ikke at løsningen nå er at Norge eller Island skynder seg inn.
Den viktigste kampen står inne i Europas store land.
Progressive krefter må bryte med sparepolitikken og bygge et Europa som igjen investerer massivt i industri, teknologi, energi, arbeidsplasser og offentlige institusjoner.
Ikke i tanks, missiler og atomvåpen for å fore krigsøkonomien.
Skal mer makt flyttes til Europa, må også demokratiet flyttes dit.
Ellers får vi mer integrasjon uten tilsvarende folkestyre.
Gjennomsiktighet og lokal forankring er demokratiets oksygen.
EU har verken eller.
Som man sier på Vestlandet:
Det er langt nok til Oslo.
Og enda lenger til Brussel.
Så nei.
EU-debatten er neppe lagt død én gang for alle.
I den verden vi lever i kan historien plutselig bevege seg veldig, veldig raskt.
Derfor bør heller ikke progressive EU-kritikere lene seg tilbake og tro at denne debatten er vunnet.
For dersom dagens union en dag begynner å gå opp i sømmene, er ikke ruinene bare Brussel sitt problem.
Bitene som ligger igjen, blir vårt felles ansvar.
Målet bør derfor ikke være Europas sammenbrudd.
Målet må være å bygge et Europa som faktisk er verdt å holde sammen.
Gunnar Fiksdal
Gunnar Fiksdal
