Vil det demokratiske partiet forråde vanlige arbeidsfolk atter en gang?
Etter mellomvalget i USA kan vi skimte et glimt av håp, men det er altfor tidlig å puste lettet ut.
Kampen står nå innad i det demokratiske partiet. Konfliktene tilspisser seg.
For første gang siden president Franklin Delano Roosevelt (FDR) sin 12 år lange presidentperiode fra 1933 til 1945 kan landet ta en radikal ny retning.
FDR var ingen sosialist, men de radikale kreftene stod så sterkt at da han tok over det ovale kontor i januar 1933 meislet han ut det såkalte «New Deal» programmet. Både for å redde kapitalismen fra seg selv og særlig fra kommunistiske krefter.
Den amerikanske velferdsstaten var født.

Sosialisme eller barbari vil noen hevde var det amerikanerne stod overfor. Kanskje er det det de (og vi) igjen står overfor?
De sosiale reformene til demokratiene på 30-tallet satte en stopper for barbariet på andre siden av dammen.
Men de ti siste årene har til tider minnet mer om et samfunn på vei mot kanten, enn det man før kalte for den amerikanske drømmen. Hvor troen på at dersom man jobbet hardt nok var det kun fantasien som kunne sette grensene.
Sittende president Donald J. Trump er et symptom av en feilet politikk. Bruddet kom med finanskrisen i 2008.
Selve opptrappingen til krisen var som en demning som bristet over flere tiår.
Rammene FDR bygde opp for å hindre nye kriser slik den i 1929 ble sakte men sikkert demontert.
Allerede av president Richard Nixon (1969-1974), men særlig først under president Ronald Reagan fra 1980-1988. Sitatet "I'm from the government, and I'm here to help" oppsummerer ideologien om at markedet skulle igjen bli sin egen herre.

Problemet var bare at akkurat som i Storbritannia og her hjemme i Norge valgte (sosial)demokratene å føre bedre høyrepolitikk enn høyresiden selv.
President Bill Clinton opphevet den såkalte «Glass-Steagall Act fra 1933, som holdt forretningsbanker og investeringsbanker adskilt. Med andre ord lot han finansindustrien drive kasino med sparepengene til mannen i gata.
Dermed måtte det ende med en ny stor finansiell krise, i 2008. Problemet var at krisen ble ikke håndtert av president Obama, også han demokrat, slik Roosevelt tok affære på 1930-tallet.
Obama lot bankieren gå og sendte regninga til skattebetalerne.
Resultatet ble at da Trump seilte fram som presidentkandidat i 2016 kunne velgere uansett parti få en sjans til å kaste terningen:
Enten velge å gamble på en helt ny type politiker eller å stemme på Hillary Clinton å få det samme du alltid har fått, med andre ord ingen endring.
Trump vant og siden har ingen sett seg tilbake. Alle drømmer om en lysere framtid.

I det demokratiske partiet vil det nå utspille seg to harde kamper: i) hvem som skal bli presidentkandidat i 2028 og ii) progressiv politiske lovforslag med bred støtte i befolkningen som Trump vil bli tvunget til å godkjenne.
Det er nok underkommunisert hvor store utfordringer det amerikanske politiske systemet har. Selv om Trump har trukket fra gardinene og brakt fram i lyset hvor ille tilstanden er, vil veien videre være som en seig polarekspedisjon.
Demokratene kan ved første øyekast kanskje virke som et frisk vindpust som kan redde verden ut fra Trump og MAGA sine autoritære trekk, men hva fikk de egentlig til under president Biden?
Vil vi få en progressiv kandidat i 2028? Eller vil de etablerte kreftene i det demokratiske kjempe med nebb og klør imot radikale krefter, slik de gjorde mot Bernie Sanders?
Topartisystemet i USA virker mer og mer som et ettpartisystem eid av Wall Street og Big Tech.
Ingen som ønsker seg en verden med mer frihet, likhet og fellesskap kan puste lettet ut.
Men for å sitere tidligere statsminister i Storbritannia og en av kjempene i kampen mot autoritære krefter forrige gang den truet våre samfunn, Sir Winston Churchill:
«Now this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.»