Hva er grunnen til at ungdommen protesterer i Frankrike?

Det korte svaret har kun to bokstaver: EU.

Den litt lengre forklaringen trenger fire bokstaver til: euROEN.

OG

Den enda litt lengre forklaringen handler om at franskmenn er kjent for å si ifra.

De er ikke så opptatt av (å) RO, som oss nordmenn.

Det ligger i den franske folkesjela å protestere. Den franske revolusjonen, og vi husker fortsatt de gule vestene for noen år tilbake. Eller de relativt vanlige og hyppige opprørene man hører om i nyhetene fra Paris.

Nå er det ungdommen som viser vei.

Forskjellen fra tidligere opptøyer er at i dag, kanskje for første gang siden 1960-tallet, skjelver elitene. De franske elevene har, gjennom sine skoleprotester, tent startgnisten til en ny felles front.

En front mot kuttene.  

Først og fremst protesterer de mot kuttene i skolen. Uholdbare forhold. Fraværende lærere, glovarme eller iskalde klasserom, altfor lange skoledager og råtne skolebygg.

Men nå hiver flere seg på protestene. Fordi dette handler om noe større.

Folket protesterer mot de massive kuttene.

Kuttene i vanlige franskfolk sine liv. Kutt i den såkalte realøkonomien.

Den delen av økonomien som påvirker dagliglivene til folk, i motsetning til finansøkonomien.

Skole, helse, sosialstønad, samferdsel og eldreomsorg.

Kuttene kommer av relativt kompliserte sammenhenger i hvordan EU og Euro-landene er bygget opp.

Men til syvende og sist er det et gammelt spøkelse som farer over Europa. Nemlig sparepolitikk. «Austerity».

I dagens Norge er vi ikke like kjent med uttrykket.

Sparepolitikken herjer fortsatt EU og Europa, helt siden finanskrisen i 2008 og påfølgende Eurokrise. Krisen som førte til massearbeidsløshet og konkursrammede land. Særlig i Sør-Europa.

Det er etterdønningene av denne krisen vi nå ser.


Hvorfor?


Fordi Frankrike har en enorm statsgjeld. Rundt 3.500 milliarder Euro. Nesten halvannen ganger oljefondets verdi.


Statsgjeld, spare- og kuttpolitikk, EU, Euro og lange skoledager sa du? Snork.

Ja det er ganske kjedelig. Årsaken er kanskje kjedelig, men det som nå skjer i gatene er vel alt annet enn kjedelig.

Samtidig er det helt unødvendig at ungdommen må bruke tiden sin til å si ifra at nok er nok istedenfor å lære på skolebenken.

I april 2027, kun noen få måneder unna, velger franskmennene sin neste president. Emmanuel Macron kan ikke stille en tredje gang.

Kanskje blir det enten høyreradikale Marine Le Pen eller venstreradikale Jean-Luc Mélenchon? Mye tyder på at de står side ved side i den andre valgrunden vi mest sannsynligvis vil få.

Sistnevnte foreslår at istedenfor å kutte i velferden og investeringer kan man kutte i gjelden.

Blir han valgt vil det sende sjokkbølger gjennom finansmarkedene.

Blir Le Pen valgt kan EUs neste viktigste land kanskje nærme seg en Frexit (Fransk exit fra den Europeiske Union)? Hun har foreslått å kutte bidragene til EU drastisk. Samme sjokkbølger i markedene, bare av andre grunner.


Uansett hvem som blir valgt virker det ikke som om elitenes, establishmentets og finansmarkedenes skremselsforsøk mot velgerne har noen effekt. Foreløpig.

Ungdommen i gatene har for første gang på lang tid tent et lys for håp for Europa. Kanskje det første tegn til håp siden grekerne forsøkte det samme som, Mélanchon foreslår, tilbake i 2015.

Grekerne ble knust av den såkalte Troikaen: Europakommisjonen, Den europeiske sentralbanken og IMF (Det internasjonale pengefondet), da de forsøkte å slette deler av statsgjelden.

Hvorfor forsøkte grekerne det? For å få puste, slik at man hadde penger til velferd.

Kanskje er Frankrike «to big to fail».

Kanskje.


Gnisten er tent.

Av ungdommen.


Ser vi lyset i enden av tunellen for Europas problemer?

Eller er det bare enda et tog som kommer?