Fremgangen til Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet fortsetter på meningsmålingene.

Derfor blir det viktigere for oss å spørre: Hva er det Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet egentlig vil med Norge?

Vi vet mye om hva partiet vil ha mindre av.

Mindre skatt. Mindre avgifter. Mindre byråkrati. Mindre innvandring. Mindre bistand. Mindre offentlig pengebruk.

Men hva vil de bygge?

Fremskrittspartiet ble stiftet i 1973 som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Over femti år senere ligger mye av den samme kritikken i partiets DNA.

Og det er ikke nødvendigvis noe galt i det. FrP har vært gode til å sette ord på frustrasjoner andre partier tidvis har oversett.

Men det er forskjell på å være et godt opposisjonsparti og et godt styringsparti.

Nå kan FrP bli det største partiet på borgerlig side. Da holder det ikke bare å fortelle hva som er galt.

Fordi vi skriver ikke 2013 men 2026.

Tilbake i 2013, før stortingsvalget, hørte man stadig at FrP måtte «få lov til å prøve seg».

Det fikk de.
FrP satt i Erna Solbergs regjering fra 2013 til 2020. Siv Jensen var finansminister og partiet satt med flere tunge departementer.

Så hva fikk de egentlig til?

Skatter ble redusert. Det ble bygget mer vei. Kommuner og fylker ble slått sammen. Jernbanen ble reformert. Politiet ble reformert. Offentlig sektor ble utsatt for effektiviseringskrav.


Men hvilket stort samfunnsprosjekt står igjen?

Ble staten vesentlig bedre? Helsevesenet? Skolen? Forsvaret? Arbeidslivet? Bompenger?

Og her møter dagens FrP et enda større problem.

Partiet vil kutte skatter og avgifter, bistand, innvandring, byråkrati og offentlig pengebruk.

Samtidig vil de bruke mer på blant annet forsvar, politi, helse, eldreomsorg og samferdsel.

Det kan være gode prioriteringer.

Men regnestykket må gå opp.

Det er enkelt å love at pengene skal tas fra «byråkratiet». Det blir vanskeligere når man faktisk må peke på hvilke oppgaver staten skal slutte å gjøre.

Carl I. Hagen, tidligere formann og nestor i partiet, bygget dessuten mye av FrPs identitet på kritikken av det etablerte maktapparatet. Arbeiderpartiet hadde sittet for lenge ved makten. De samme menneskene gikk igjen. Partiet og staten var blitt for tett sammenvevd.

Men hva skjer når opprørspartiet selv blir maktpartiet?

Det er et relevant spørsmål dersom FrP skal gå fra å være kritiker, støtteparti og koalisjonspartner til å bli den dominerende kraften på borgerlig side.

For verden er også en annen enn i 2013.

Europa har krig på kontinentet. USA er mindre forutsigbart. Kina vokser stadig. Kunstig intelligens kan forandre arbeidslivet. Befolkningen blir eldre. Helseutgiftene øker. Norge trenger nye næringer når oljealderen en dag går mot slutten.

Da trenger vi mer enn en liste over ting som skal kuttes.

Så jeg skulle gjerne hørt Sylvi Listhaug svare på dette:

Tenk at FrP får det som de vil. De vinner valg. De får statsministeren. De styrer Norge i femten år.

Skattene er lavere. Staten er mindre. Innvandringen er redusert. Byråkratiet er kuttet.

Hvordan ser Norge ut da?

Hva har dere bygget?

Hva fungerer bedre?

FrP har brukt over femti år på å fortelle oss hva Norge har for mye av.

Hvis partiet nå vil lede landet, bør vi også få vite hva de vil skape.

Vil Jens og Jonas innrømme at de tok feil om sykehusene våre?

Trykk her for å bli abonnent Helsenorge sliter. Nye sykehus er for små før pasientene har flyttet inn. Ansatte mangler pauserom. Senger kuttes. Avdelinger presses. Og likevel later vi som problemet bare er mangel på penger. Men problemet sitter dypere. Det handler om hvordan vi har valgt å styre sykehusene

Vilje mediaGunnar Fiksdal