Når argumenter må vike for oppslutning.

Tenk om politikken fungerte mer som vitenskapen.

Der det beste argumentet vinner – ikke den som roper høyest. Der man kan endre mening uten å bli straffet for det, og der sannhet, ikke lojalitet, er målet.

Slik er det ikke.

I politikken belønnes ikke tvilen, men tryggheten. Den som sier det riktige, får plass på Stortinget. Den som holder seg til linja, får ministerpost.

Systemet premierer lojalitet over fornuft – ikke nødvendigvis fordi politikerne vil, men fordi det er slik spillet fungerer.

Stemmene er talt opp. Trontalen er holdt. Det 170. norske storting er åpnet.

Fire år til neste stortingsvalg. Kan vi velgere senke skuldrene nå?

Neppe.

For selv om demokratiet virker stabilt, står det i fare for å stivne. Når oppslutning blir viktigere enn sannhet, når standpunkter holdes i live fordi partiet må, da dør noe av nysgjerrigheten som holder et samfunn åpent.

I vitenskapen er modellen bygget på tvil, testing og gjentakelse. Hypoteser skal prøves mot virkeligheten – og forkastes når de ikke holder.

Selv om det ikke alltid fungerer slik i praksis, og forskningen har sine blindsoner, ligger idealet fast: å søke sannhet.

I politikken ser det motsatt ut.

Der veier ønsket om makt og oppslutning tyngre enn viljen til å finne ut hva som faktisk stemmer. Kanskje fordi vi lenge har trodd at systemet vårt allerede er optimalt. Men når politikken slutter å stille spørsmål, begynner sprekkene å vise seg.

Først når politikken blir mer som vitenskapen, vil fornuften seire.

Ikke fordi vitenskapen er feilfri, men fordi den bygger på åpenhet, etterprøvbarhet og evnen til å endre mening. Der det sterkeste argumentet vinner – ikke den tryggeste formuleringen.

Grekerne forbød valg for å unngå påvirkning. Loddtrekning var løsningen deres.

Kanskje kan vi hente lærdom fra tanken, uten å kopiere modellen. For det handler ikke om å trekke navn fra en hatt, men om å trekke folk tettere inn i styringen.

I dag er politikken i ferd med å løsne fra virkeligheten den skal representere. Mange på Stortinget har gått rett fra skolebenk til partikontor. Få har kjent på konsekvensene av vedtakene de fatter.

Kanskje trengs det ikke mer reform enn dette: flere representanter med erfaring fra vanlige yrker, flere som vet hvordan systemet faktisk virker på bakken.

Med det første er det ikke grunn- og valgloven som må skrives om, men rekrutteringen.

Det handler om å åpne partiene, slippe flere til, og skape ordninger som gjør det mulig for folk med vanlige jobber og forpliktelser å sitte i verv eller delta i politiske prosesser uten å måtte ofre hele livet sitt til politikken.

Hvis politikken skal ligne mer på vitenskapen, må vi starte der kunnskapen finnes – i virkeligheten.

Og virkeligheten finnes ikke i møterommene på Løvebakken, men på byggeplassen, sykehuset, i butikken, i klasserommet og på jordet.

Kanskje er det først da, når politikken igjen får kontakt med hverdagen, at argumentet kan vinne over oppslutningen.