Skatt er viktig. Tørt, men veldig viktig.
Formuesskatt er også veldig viktig. Men desto tørrere.

Likevel oppfører vi oss som om hele framtiden for norsk næringsliv ligger akkurat der – i en punktdebatt på et skjema hos Skatteetaten – mens selve markedet vi prøver å skattlegge, er i ferd med å forsvinne.

I Europa omsatte Amazon for over 550 milliarder kroner i 2021.
Skatt: 0 kroner.

Det er én side av problemet.
Den andre er større – og mer grunnleggende.

Når du går inn på en markedsplass, et torg, et kjøpesenter eller en vanlig bokhandel, ser du det samme som alle andre.
Det er hele poenget med et marked:
Felles informasjon. Felles priser. Felles utvalg. Et rom vi deler.

Slik er det ikke lenger.

Når du går inn på Amazon, får du se ett utvalg.
Naboen får se et helt annet.
En tredje ser noe du aldri har hørt om engang.
Ikke fordi markedet har valgt det, men fordi algoritmen velger for deg – og justerer seg etter deg, mens du justerer deg etter den.

Dette er ikke lenger et marked.

Det er et privat rom, skreddersydd av en aktør som både eier døra, gulvet, hyllene og kassa – og som bestemmer hvilke hyller du får lov å se.
Og for den retten tar de 40 prosent av omsetningen til norske butikker. Altså 40 av hver 100 tjente kroner.

I tillegg leier store deler av norsk næringsliv serverkraft fra de samme plattformene – vi står ikke utenfor dette, vi står på deres grunn.

At Amazon ennå ikke dominerer i Norge, gjør ikke trusselen mindre – norsk næringsliv må handle nå for å ha en sjanse.

Plattformen har blitt økonomiens nye føydale herre.
Ikke med jord, men med data.
Ikke med soldater, men med algoritmer.
Ikke med lojalitet, men med avhengighet.

Dette er skykapitalen – den nye oljen, det nye gullet.
Ikke profitt, men rente.
Ikke konkurranse, men innhegning.

Og mens vi diskuterer formuesskatt, flyttes verdikjeder, marginer, eierskap og beslutningsmakt ut av landet før noen rekker å skrive en høringsuttalelse.

Vi i Norge har forstått én ting gjennom historien:

For mye økonomisk makt på for få hender er farlig.
Enten hendene tilhører staten – eller private.

Men nå ser vi begge utviklingene samtidig:
Oljefondet vokser inn i roller der staten blir en global superkapitalist.
Samtidig samles privat rikdom hos færre aktører – og viktige norske eiere flytter ut for å slippe formuesskatt.
I begge ender av økonomien presses makten sammen.


Det er her næringspolitikken virkelig står.

På 1980-tallet åpnet den amerikanske presidenten Ronald Reagan for ordninger som gjorde det mulig for ansatte å kjøpe seg inn i egen bedrift gjennom ESOPs – Employee Stock Ownership Plans.

Det reddet mange bedrifter fra å bli slukt av større aktører.
Det spredte makt.
Det sikret lokalt eierskap.
Og det gjorde noe viktig:
Det ga de som faktisk skaper verdiene mulighet til å eie dem.

Tenk hva det kunne betydd i Norge.

I stedet for at eiere flytter ut eller selger til utenlandske fond, kunne ansatte overtatt eierandeler – med støtteordninger og lånerammer som gjør det mulig.
Da hadde makten blitt spredt.
Bedriftene blitt stående.
Og eierskapet forblitt norsk.

Vi har egne tradisjoner også:
Samvirker som Coop, Tine og Felleskjøpet viser hva bredt eierskap kan bety – selv om styringen i dag ofte skjer langt fra medlemmene.
Modellen er god. Den trenger bare nytt liv.

Formuesskatt er en debatt.
Privatisering er en debatt.
Men de store linjene handler ikke om det.

De store linjene handler om dette:

Hvem skal eie framtidas norske næringsliv – og hvem skal bestemme hva vi får se når vi går “på markedet”?

Hvis vi vil at bedrifter fortsatt skal gi liv i både by og bygd, må vi sikre at økonomisk makt spres – og at markedet forblir et marked.

Ikke et privat rom eid av én plattform med hundrevis av milliarder i omsetning og 0 kroner i skatt.