Norgespris, kutting av kabler, brudd med EØS eller EU-medlemskap, hva vil hjelpe?

Fra Thatcher til nyliberalismen – Strøm som vare

Det er ikke kablene, naturen eller "tekniske feil" som er skyldige – det er markedet.

Og bak denne markedsdrevne tilstanden ligger en politisk arv som ble skapt av tidligere statsminister i Storbritannia Margaret Thatcher på 1980-tallet, og som fortsatt styrer hvordan vi forholder oss til energi i dag.

Hva har egentlig skjedd?

For å forstå hvorfor strømprisen har gått gjennom taket, må vi spole tilbake til 1990, da Norge endret kurs og åpnet dørene for et markedsstyrt energimarked.

Dette var en direkte konsekvens av den nyliberale bølgen som feide over Europa, ledet av personer som Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan i USA. Deres ideologi var enkel: staten skulle trekke seg tilbake, og markedet skulle få styre mer.

Det var ikke bare privatisering av industrien som sto på agendaen; energimarkedet ble også utsatt for markedsbaserte løsninger. Denne utviklingen fikk store konsekvenser, spesielt for oss i Norge, som tradisjonelt hadde hatt en statlig regulert energiforsyning.

På 1990-tallet ble energiloven vedtatt, og Norge ble koblet til det europeiske strømmarkedet. Fra da av ble strøm, som tidligere var sett på som en nasjonal ressurs, en vare som skulle kjøpes og selges på et marked – akkurat som olje, gass eller hvilken som helst annen handelsvare.

Det er her Thatcher kommer inn.

Hennes politikk, som ble implementert over hele Europa, satte standarden for hvordan energi skulle behandles.

"Privatisering, avregulering og markedskrefter" ble mantraet, og det var ikke lenger nasjonal kontroll som styrte prisene – det var markedets usynlige hånd.

For oss i Norge betydde dette at vi koblet oss på det europeiske markedet for strøm, som var og er påvirket av ekstreme variasjoner i tilbud og etterspørsel. Når det europeiske markedet er hektet på gass, som har sett dramatiske prisøkninger de siste årene, vil også strømprisen i Norge følge etter.

I dag er strøm ikke lenger en offentlig tjeneste, men en vare som kan handles på børsen.

Og som alle varer, kan prisen på strøm gå opp og ned, avhengig av hva som skjer i resten av Europa. Når for eksempel gassprisene stiger i Europa, påvirker det strømprisene i Norge, selv om vi i utgangspunktet har store mengder fornybar energi gjennom vannkraft.

Dette skaper en absurd situasjon, der vi, som har nesten gratis tilgang til ren energi, betaler for det samme som andre europeere som er avhengige av dyr fossil energi.

Men tyskerne, spanjolene, grekerne og franskmennene sitter i samme saksa. For dem er heller ikke strøm et gode, men en vare. Det europeiske folk bør kreve strømmen tilbake. Ut av hendene fra spekulantene.

Det er viktig å forstå at dette ikke skjedde ved et uhell. Da Norge koblet seg på det europeiske markedet, tok vi et bevisst valg om å forlate et system der strøm ble regulert av staten.

Vi ga markedet makt over vår energiforsyning – et marked som drives av kapitalsterke krefter uten hensyn til allmennhetens interesser. Dette var ikke et uheldig biprodukt av globalisering, men en politisk beslutning, sterkt inspirert av Thatcher og hennes ideer om minimal statlig innblanding.

Nå som vi ser konsekvensene av denne politikken, er det lett å finne syndebukker.

Mange ser på kablene som årsaken til høye strømpriser, og mener at problemer med infrastrukturen er skylden.

Men sannheten er at kablene bare gjør det mulig for oss å koble oss til et marked som ikke er designet for å ivareta våre interesser. Vi har koblet oss til et system som er basert på tilbud og etterspørsel – og det systemet er påvirket av en hel rekke faktorer som vi ikke har kontroll over.

Politikere i Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har alle vært med på å skape systemet vi har i dag. De har enten støttet eller vært tause om den nyliberale politiske modellen som ble innført på 1990-tallet.

Nå som strømprisene er høyere enn noen gang, er det lett å skylde på de som "nå har makten". Men det er viktig å forstå at dagens strømpriser er et resultat av en politisk beslutning som ble tatt for mange år siden.

Disse partiene har enten vært pådriverne for, eller medløperne til, de kreftene som har ødelagt det som tidligere var en stabil og forutsigbar energiforsyning.

Så hva kan vi gjøre?

Først og fremst må vi erkjenne at strøm ikke er en vare, men et grunnleggende gode som bør være tilgjengelig for alle.

Vi kan ikke tillate at våre strømpriser dikteres av internasjonale markeder som ikke tar hensyn til vårt eget beste.

Det er på høy tid at vi tar tilbake kontrollen over vår egen energiforsyning, og at vi krever at staten setter folkets interesser foran de private aktørenes profitt.

Vi bør lære av fortiden og spørre oss selv: Skal vi fortsette å betale for et marked som vi ikke kontrollerer?

Eller skal vi ta tilbake energipolitikken fra de nyliberale kreftene og sørge for at strøm forblir et offentlig gode som er tilgjengelig for alle – til en rimelig pris?

Strøm skal ikke være en vare, den skal være en rettighet. Og det er på høy tid at vi står opp for denne rettigheten. Ikke bare vi nordmenn, men hele Europa.

Spørsmålet er hvordan?