De fleste av oss har, en eller annen gang i livet, kjent på at noe ikke er vårt. At vi ikke eier noe som egentlig er helt elementært. Likevel fortsetter hverdagen i de tusen hjem.

Det begynner ofte ganske konkret. En leilighet du har bodd i i flere år blir solgt. Ikke til en ny familie, men til et selskap. Husleia justeres. «Markedsnivå». Ingen du kan ringe, ingen du kan forhandle med. Bare et nytt kontonummer.

Eller arbeidsplassen. Den går med overskudd. Likevel kuttes det. Ikke fordi noe er galt, men fordi eieren forventer mer. Beslutningen er tatt et annet sted. Kanskje i et annet land. Kanskje i et fond du aldri har hørt om. Logoen er den samme. Alt annet er endret.

Det er da spørsmålet melder seg, ofte uten ord: Hvem er det egentlig som eier verden?

Vi liker å snakke om politikk som om makt først og fremst handler om vedtak, valg og talerstoler. Men i praksis avgjøres mye før politikken slipper til. Av hvem som eier boligen, bedriften, infrastrukturen. Av hvem som har råd til å vente, og hvem som må gi seg først.

Arbeidslivet er et godt sted å begynne. Bedrifter kjøpes og selges raskere enn før. Eiere kommer og går. Strategier skiftes. Kravene strammes. Det snakkes om effektivisering, fleksibilitet og konkurranseevne. Sjeldnere om tilhørighet eller tid. For eierskapet er flyttbart. Det er ikke livet.

Boligmarkedet i mange byer er blitt slik at det ikke lenger er gitt at boliger først og fremst er hjem. De er investeringer. Tall i et regneark. En trygg plass å parkere kapital. For den som eier mange, er svingninger relativt håndterbare. For den som leier én, er de alt.

Strømregninga følger samme mønster. Prisen settes ikke i stua, men i markedet. Forklaringene er velkjente: tilbud, etterspørsel, kabler, Europa. Likevel føles virkeligheten annerledes når regninga kommer. Da blir det tydelig at noen eier produksjonen, noen eier handelen, og noen bare betaler.

Det finnes en logikk i dette som er vanskelig å komme unna. Virksomheter som ikke vokser, blir kjøpt. Eller presset ut. Markedsandeler må økes. Konkurrenter slukes. Kostnader kuttes. Ikke nødvendigvis fordi noen er spesielt grådige, men fordi systemet belønner størrelse og straffer stillstand.

Bli større, eller forsvinn. Voks eller dø.

Over tid får dette konsekvenser. Når få aktører sitter på store markedsandeler, endres maktforholdene. Ikke dramatisk, ikke over natta, men gradvis. Når én arbeidsgiver dominerer en region, blir trusler unødvendige. Når én aktør eier infrastrukturen, blir forhandlingene korte. Når kapitalen kan flyttes raskere enn lover kan vedtas, forskyves balansen stille.

Reguleringer forsøker å holde følge. Konkurransetilsyn vurderer oppkjøp. Politikere snakker om ansvar. Men det er grenser for hva som kan reguleres når den økonomiske makten allerede er konsentrert. For når et selskap blir for stort til å miste, endrer samtalen karakter. Arbeidsplasser står på spill. Investeringer kan utebli. Hovedkontoret kan flyttes.

Valget blir sjelden formulert høyt, men alle kjenner det: enten tilrettelegging – eller konsekvenser.

Historien er full av slike maktforhold, lenge før de fikk moderne navn. Jordeieren som eide jorda folk bodde på, kverna de malte kornet i, og butikken de handlet i. Han trengte ikke å gi ordre. Han satte vilkårene. De som tilpasset seg, ble værende. De andre flyttet. Eller ble stående uten.

I nyere varianter dukker de opp som rause onkler i tegneserier. De kjøper alt de ser, smiler av politiske krangler og sitter trygt når økonomien svinger. Karikaturer, ja. Men karikaturer virker nettopp fordi de overdriver noe gjenkjennelig: forestillingen om at den som eier nok, ikke trenger å forklare seg.

I dag er figurene mindre synlige. De har ingen hatt og ingen pengebinge. De er fond, holdingselskaper og strukturer. Men mekanikken er den samme. Eierskap gir varig makt. Politikk gir midlertidige rammer.

Når økonomisk makt blir stor nok, begynner den å forme politikken rundt seg. Noen ganger direkte, gjennom tilgang og påvirkning. Oftere indirekte, gjennom det som ikke sies: hva som er realistisk, hva som vil «skremme markedet», hva som kan føre til utflytting eller nedleggelser.

Det er her mange politiske prosesser stopper opp. Ikke i avstemninger, men i forkant. I vurderinger av risiko. I hensyn som tas før forslag legges frem. Makt trenger ikke å presse når den kan påvirke.

I klippet over ser du en scene fra Hollywood-filmen Network fra 1976. Den treffer fortsatt ubehagelig godt. En direktør forklarer at verden ikke styres av mennesker, men av systemer. Handel. Kapital. Energi. Kreditt. Ikke som en avsløring, men som en konstatering. Systemene belønner fart, ikke hensyn. Avkastning, ikke ettertanke.

I dag ser vi dette tydelig i teknologiselskapene. Plattformene som har blitt vår felles offentlighet, eies privat. Reglene kan endres over natta. Synlighet kan forsvinne. Inntekter tørke inn. Ikke som straff, men som konsekvens. Vilkårene er allerede akseptert. Alternativene få.

Det er ikke ytringene som mangler, men eierskapet til rommet de skjer i.

I Norge liker vi å tro at vi står litt på siden av dette. Staten er sterk. Reguleringene mange. Oljefondet stort.

Men også her skjer endringene stille. Boliger pakkes inn i selskaper. Naturressurser organiseres gjennom komplekse strukturer. Mediemakt flyttes gradvis fra redaksjoner til plattformer.

Det skjer ikke i ett vedtak. Det skjer i mange små. Hver for seg virker de fornuftige. Samlet peker de i én retning: mer makt til eierskap, mindre til fellesskap.

Når politiske vedtak er midlertidige, men eierskap er varig, oppstår et misforhold. Demokratiet justerer. Kapitalen bestemmer retningen. Over tid merkes det. I økonomien. I tilliten. I følelsen av hvem samfunnet er til for.

Å stille spørsmålet «hvem eier verden?» er derfor ikke å lete etter skjulte planer. Det er å se på det som faktisk skjer. I boligannonsene. I strømregninga. På arbeidsplassen. På skjermen i lomma.

Eierskap er ikke abstrakt. Det former hverdagen. Det avgjør hvem som kan vente, hvem som må flytte, og hvem som alltid lander på beina.

Spørsmålet er ikke om dette er resultatet av onde hensikter. Spørsmålet er om vi har vent oss så mye til systemene at vi har sluttet å stille spørsmål ved dem.