Veien videre krever mer enn skatteforlik – Norge trenger et nytt økonomisk paradigme. Oljefondet må få ligge i ro.

Jens Stoltenberg fortsetter som finansminister og legger fram sitt første statsbudsjett siden sist han passet på pengesekken på 90-tallet.

De fleste har rettet øynene mot en skattereform, og det er naturlig – skatt og fordeling engasjerer.

Men det er en større oppgave som venter, og som bare Stoltenberg kan ta initiativ til: å igjen samle økonomene, som han gjorde i 2000 da de nye retningslinjene for den økonomiske politikken ble meislet ut og handlingsregelen ble født.

Den gang ble det satt en standard for ansvarlighet og langsiktighet som har tjent Norge godt i et kvart århundre. Den har hindret overoppheting i gode tider og gitt oss handlingsrom i krisetider.

Nettopp derfor er det nå mulig å tenke nytt: ikke fordi modellen er mislykket, men fordi den har vært så vellykket at den har gjort det komfortabelt å unngå de vanskelige prioriteringene.

Poenget er ikke å bruke mer penger, men å bruke dem bedre.

Vi kan skille mellom tre typer sløsing: prosjekter som aldri burde vært igangsatt, generelt overforbruk på oppgaver staten ikke bør drive med, og ren ineffektivitet i systemene.

Et nytt rammeverk kan ikke løse alt dette alene, men det kan skape bedre insentiver: tydeligere skille mellom drift og investering, og større press på å vise reell effekt av offentlige kroner.

Dette bør komme foran, selv om skatt er viktig.

Skattepolitikken må komme i andre rekke – fordi staten først må bruke penger for å skape aktivitet og verdier som det er mulig å hente inn skatt fra.

Grunnen til å hente inn penger er ikke å fylle et regneark, men å unngå det man helst ikke vil ha: overoppheting, for store forskjeller og svekket tillit.

Hva om vi gjorde oljefondet utilgjengelig for å dekke budsjettunderskudd?

Da ville staten måtte prioritere hardere, og låne når vi virkelig vil investere. Det ville synliggjøre de faktiske kostnadene ved hvert prosjekt og tvinge fram grundigere vurderinger.

Samtidig kan de store «90-postene» (den delen av statsbudsjettet som staten låner penger for å finansiere) på statsbudsjettet brukes til å kapitalisere en grønn investeringsbank som samler hele virkemiddelapparatet. Der kan fagfolk, ikke politikere, vurdere hvilke prosjekter som gir størst samfunnsnytte.

Prosjekter uten lønnsomhet – også innen havvind – kan legges bort, mens gode idéer får kapital og fart.

Dette er ikke et angrep på trygg styring, det er et forsøk på å gjøre styringen enda mer robust.

Et system som tvinger fram prioriteringer og åpenhet vil gjøre politikerne mer troverdige, ikke mindre.

Det handler om å bygge videre på arven fra handlingsregelen: langsiktighet, disiplin og ansvar – men i en versjon som møter de neste 25 årene, ikke de siste 25.

Hvis Stoltenberg vil være mer enn forvalteren av sin egen arv, er dette øyeblikket.

Han kan invitere til en ny gjennomgang av retningslinjene og stake ut kursen for en mer ærlig, fremtidsrettet økonomisk politikk. Da vil det ikke bare være en justering av skatt og budsjett vi får – men et veikart for de neste tiårene.