Det er sjelden det smeller uten forvarsel.

Før stormen kommer stillheten. Før skavlen fra fjellet raser, hører man den tynne knirken i snøen.

Slik kjennes økonomien nå.

Tallene peker fortsatt oppover, børsene blinker grønt, politikerne sier det går bra – men likevel ligger noe i lufta, en dirrende uro vi ikke helt får tak på.

I mer enn et tiår har verden levd på lånt fremtid.

Penger var billige, nesten gratis. Vi lærte oss å tro at vekst var naturtilstanden – at eiendom alltid stiger, at markedet alltid henter seg inn, at staten alltid redder oss om noe går galt.

Nå har tyngdekraften begynt å virke igjen.

Gjeldsbølgene ligger som skjulte skredfelt. Husholdninger betaler mer hver måned uten å få mer igjen. Bedrifter kjenner rentene bite i margen. Stater bruker stadig mer på å betjene lån de tok opp da alt virket stabilt.

Ingen vet hvilke brikker som faller først, bare at systemet er bygget slik at én veltet brikke raskt drar med seg resten.

Børsene fortsetter oppover, men ikke med jubel – mer som en maratonløper som smiler mens knærne svikter.

I bakgrunnen gjør investorer noe uvanlig: de selger seg ned. De samler kontanter. De dropper festen før lysene tennes.

Ikke fordi de vet nøyaktig når det smeller, men fordi de vet at ingen kurve vokser inn i himmelen.

Det handler ikke om dommedag. Det handler om rytmer. Kapitalismen puster i sykluser: oppgang, eufori, metning, fall. Vi kjenner mønsteret, selv om vi later som vi har glemt det.

Ethvert løfte om evig vekst har et punkt hvor luften blir tynn.

Når kommer krisa?

Ingen vet.

Hvor stor blir den?

Like uklart.

Men vi vet at når økonomien strekkes for langt, er det ikke tall som brister først – det er tillit. Tilliten til banker, politikerne, til at fremtiden blir bedre enn fortiden. Og når tillit smuldrer, følger økonomien etter.

Dette er ikke en oppfordring til panikk, men til årvåkenhet.

Vi kan ikke stoppe snøen fra å falle, men vi kan flytte oss ut av rasbanen.

Og kanskje er det nettopp det som skiller samfunn som reiser seg etter kriser, fra de som synker dypere ned i dem: evnen til å se at stillheten vi kjenner på nå ikke betyr trygghet – men er et varsel.

Når sprekker AI-bobla?

Er det bare en naturlig korreksjon – eller varslet om en ny finanskrise? En ny type uro Det er noe med stemningen. Ikke panikk, ikke eufori – bare en lavmælt uro. Som en svak knitring i veggene. Noe er i ferd med å endre seg, og vi vet det, selv om vi

Vilje mediaGunnar Fiksdal