En fotballsupporter lever i konstant ambivalens
Norge skal til fotball VM i Mexico, Canada og USA til sommeren.
400-årsnatten i fotballen er over.
Vel.
Norge har aldri vært noen stor fotballnasjon.
Vi var en utfordrer på 90-tallet.
Samtidig ble fotballen profesjonalisert og finansialisert.
Og da falt vi sammen.
Men innenfor litteraturen har Norge sparket godt fra seg. Tidenes mest fotballinteresserte norske forfatter Dag Solstad stilte under fotball-VM i Italia i 1990 spørsmålet:
«Hva vet jeg egentlig om dette spillet? Jeg synes det blir mer og mer gåtefullt for meg.»
Se "Dag Solstad om fotball" under fotball-VM i Italia i 1990. Er det noen som får sagt det bedre enn Solstad?
Nærmer vi oss sakte men plutselig at eneste løsning er å gi opp FIFA?
Alle med beina godt planta på jorda og med et hjerte for fotballen har alltid blitt pinlig berørt av pampene i FIFA sin oppførsel. Enten det er under trekningen i starten av desember eller fra VIP-tribunen i Russland eller Qatar. Under pressekonferanser med sedler dalene ned over seg eller ved annonseringen av den ene VM-arrangøren etter den andre.
De fleste tenkte at kanskje skulle man få en pause fra galskapens arrangementer når Mexico, Canada og USA ble valgt ut som vertsnasjoner. Tanken som fester seg er at «we´ve seen nothing yet».
Fotballen både samler og splitter, ofte på samme tribune.
Vi elsker sporten fordi den gir oss fellesskap, minner og håp, men vi bærer også en uro over hva den er i ferd med å bli.
Ambivalensen ligger ikke rundt fotballen – den ligger midt i hjertet av den.
Minner som ikke er mine
Jeg har ingen egne minner fra Rekdals straffe i Marseille i 1998. EM i 2000 forsvant også uten at kroppen min rakk å lagre noe av det. De store øyeblikkene som preger norsk fotballhistorie, tilhører en generasjon jeg akkurat kom for sent til. Jeg har bare sett dem slik man ser på bilder i et gammelt familiealbum – du vet at folk snakker sant, men du kjenner ingenting i brystet eller kribling i magen når du ser det.
Det første mesterskapet som virkelig festet seg, var VM i Korea/Japan i 2002. Ronaldo på sitt merkelige vis: sveisen som så ut som en feilmelding, bevegelsene som bar spor av skader og samtidig noe ubegripelig lett. Rivaldo som falt teatralsk, Kahn som stod som en mann som hadde fått i oppgave å stoppe skudd som om det var å avverge verdens undergang. Det var en sport som virket større enn alt rundt meg, større enn Norge, større enn det jeg skjønte.
Men minnene fra den turneringen er også et slags fremmed minne. Det var ikke vår historie. Det var ikke landslaget. Det var bare meg som plutselig ble dratt inn i en verden jeg hadde sett på avstand fordi jeg ikke var gammel nok til å bevisst fatte inntrykkene.
Det som skjer på utsiden av banen
Og kanskje var det nettopp derfor jeg ble så fascinert av fotballen i årene etterpå. Ikke bare av spillet, men av alt rundt det. Da jeg som 12-åring på fotballtur sto på Anfield i 2005 og så Chelsea slå Liverpool 4–1, var det som om jeg for første gang så hvor enorm sporten egentlig var. Der og da var det mange og store inntrykk. I etterkant, da de senere år, har jeg tenkt flere ganger på hvordan atmosfæren var altoppslukende, men også litt fjern. Det var et show, et maskineri, et sirkus der spillerne var stjerner og publikum et kor som fulgte en rytme satt av andre.
Det var ikke kynismen som slo meg – bare størrelsen. Og avstanden.
Som om magien var der, men også et sted bortenfor rekkevidde.
Samtidig, hjemme i Norge, var landslaget inne i sin egen mørketid. Vi så ikke mesterskap. Vi så repriser. Vi så arkivbilder av triumfer som ikke kom tilbake. Det skapte et merkelig forhold til sporten: en blanding av tålmodighet, sorg, lojalitet og en følelse av å stå utenfor festen.
Oppveksten besto mest av endeløse tap for landslaget og nederlag på Røkkeløkka hjemme i Molde. En klubb som ble reddet og fostret opp av penger fra fisk. Senere opplevde vi Solskjærmagi, men alltid for min del med en liten bismak.
Starten på profesjonaliseringen og finansialiseringen av fotballen i Norge fikk sitt «ground zero» på en tomt til en gammel motorfabrikk - Gideon - i Molde. Gideon – oppkalt etter den bibelske krigeren som slo overmakten, men i fotballen var det pengene som vant.
Denne Brennpunktepisoden på snaue 30 minutter tar for seg hvordan norsk toppfotball ble delvis reddet og for alltid endret av pengesterke nordmenn.
