Ytringsfriheten har sine fornuftige begrensninger.

Et gammelt eksempel er at man ikke skal rope brann på teater, fordi det kan skape panikk.

Nettopp falske nødmeldinger, taushetsbelagte opplysninger og hatefulle ytringer er alle unntak fra den ellers ukrenkelige retten til å ytre seg fritt.

Problemet er at vi har en tendens til å misforstå hva som faktisk begrenser ytringsfriheten.

Vi kan alle være enige om at visse ting ikke skal sies – det er nærmest en samfunnskontrakt.

Men det finnes en annen type begrensning som er langt mer subtil og problematisk. Nemlig når selve spekteret av akseptable meninger snevres inn til et punkt hvor friheten er mer illusjon enn realitet.

Vi kan ha høylytte diskusjoner om politiske saker, økonomiske prioriteringer eller samfunnsmoral, men bare innenfor et visst spekter.

Dette spekteret er ikke nødvendigvis satt av lover, men av kulturelle normer, medienes dekning og den sosiale dynamikken i offentligheten.

Problemet er at de som faktisk setter rammene, gjerne er de samme som har mest å tjene på at visse tanker aldri får fotfeste.

Når man kun får diskutere marginale nyanser innenfor en forhåndsdefinert ramme, opprettholder vi status quo uten at det nødvendigvis er intensjonen. Debatten blir heftig, kanskje til og med polarisert, men alltid innenfor et relativt trygt spekter.

Det er som å diskutere hvilken farge man skal male veggene i fengselscellen sin, uten å stille spørsmål ved hvorfor man er innesperret.

For eksempel: Vi snakker om ulikhet og fattigdom, men sjelden om hvordan hele den økonomiske strukturen bidrar til at problemene består. Det er lettere å forestille seg verdens undergang enn kapitalismens undergang.

Vi diskuterer klimamål, men lar oljeselskapene få definere hva som er realistisk. Vi kan kritisere politikere for småting, men når var sist gang vi stilte spørsmål ved om hele den politiske modellen faktisk fungerer?

Det er ubehagelig, for det utfordrer våre grunnleggende antakelser om hvordan verden er skrudd sammen.

Ytringsfriheten er derfor mer enn retten til å si hva man vil.

Det handler om retten til å utvide spekteret, til å stille spørsmål ved premissene som aldri diskuteres.

Hvis vi ikke er bevisste på dette, risikerer vi å bli deltagere i et skuespill der vi tror vi er frie fordi vi får rope høyt – så lenge vi ikke roper feil ting.

Så neste gang noen roper “BRANN!” – riktignok ikke på teater men i samfunnsdebatten – er det verdt å spørre seg: Er det virkelig ropet som er problemet, eller at vi aldri får snakke om brannen som ulmer under overflaten?