Hvor står vi og hvor skal vi?

Dette har mennesker til alle tider spurt seg.

Jeg ønsker ikke å være dommedagsprofet, men én ting er sikkert: så lenge økonomisk og politisk makt ikke skilles klart fra hverandre, vil autoritære krefter alltid vinne fram.

Disse kreftene kan komme fra høyre eller venstre, ovenfra eller nedenfra – men resultatet er alltid det samme: demokratiet taper.

Tenk gjennom dette: Hvor stor reell politisk makt opplever du selv at du har i dag?

Sammenlign denne følelsen med dem som sitter med penger nok til å kjøpe seg politisk innflytelse. Svaret er neppe oppløftende.

Teknoføydalismen (et samfunn styrt av de få teknologimilliardærene) er vår tids store demokratiske utfordring.

Vi lever i en verden hvor noen få teknologiske gigantselskaper dominerer vår daglige kommunikasjon, informasjonstilgang og privatliv.

Dette er ikke bare et økonomisk fenomen, men en politisk og sosial maktkonsentrasjon uten sidestykke siden føydalismen. Teknologien, som kunne vært et redskap for demokratisk frigjøring, har blitt det sterkeste våpenet for maktens tyranni.

I dag ser vi at internasjonale selskaper har større kontroll over våre liv enn demokratisk valgte myndigheter.

De samler inn våre data, overvåker våre bevegelser og manipulerer våre preferanser. De selger vår oppmerksomhet, vårt privatliv og våre politiske holdninger til høystbydende.

Dette representerer ikke bare et tap av frihet, men også en eksistensiell trussel mot selve demokratiets grunnpilarer.

Så hva skal vi gjøre som demokrater for å møte denne utfordringen?

Først må vi erkjenne problemet. Teknologi er ikke nøytral. Den kan brukes både til å frigjøre og undertrykke, og akkurat nå er vekten dessverre på undertrykkelse.

Vi må kreve offentlig kontroll over viktige digitale infrastrukturer. Data som vi genererer må tilhøre fellesskapet, ikke private monopoler. Plattformene må reguleres som offentlige tjenester med demokratisk innsyn.

Deretter må vi bygge alternative nettverk – teknologiske, sosiale og politiske. Vi må skape digitale rom som er frie fra kommersiell kontroll, der kunnskap og ressurser deles åpent og demokratisk.

Kun på denne måten kan vi bryte ut av teknoføydalismens jerngrep.

Vi må også bli bevisste på hvordan vår oppmerksomhet manipuleres. Å ta tilbake kontrollen krever utdanning, kritisk refleksjon og en klar forståelse av maktens spilleregler.

Vi må gjennomskue hvordan algoritmene former våre tanker og handlinger, og aktivt velge alternativer som styrker demokratiet.

Demokratisk motstand mot teknoføydalismen kan ikke være lokal eller nasjonal alene – den må være global.

Vi trenger solidaritet på tvers av grenser, klasser og politiske retninger. Bare gjennom en samlet demokratisk bevegelse kan vi utfordre den makten som nå truer friheten og demokratiet.

En verden styrt av teknologi uten demokratisk kontroll er en verden hvor friheten sakte men sikkert går tapt.

Derfor må vi handle nå, og det på tvers av politiske skillelinjer.